Emils sweet spot
I en tid hvor vi finner stadig færre aktive snowboardfotografer er det deilig å se gode analoge bilder på trykk. Spesielt når de kommer fra en av snowboarderne selv. Emil Leenderts' nye fotobok «Sweet Spot» fanger snowboardkjøring på en nydelig måte, samtidig som den gir innblikk i miljøet og kulturen han er en del av.
Boka på 50 sider hadde release på SNØ i starten av oktober, men det er fortsatt noen eksemplarer igjen. Kjøp boka her!
Vi har tatt en prat med kunstneren selv.
Hva er historien bak boka?
– Da jeg begynte dette prosjektet for litt over et år siden var det spesielt tre ting som var viktig for meg. Først og fremst var jeg gira på å skape noe fysisk. Jeg ville litt videre fra Instagram, der det er så lett å bare dobbeltappe og scrolle videre. Å holde i en fysisk bok der man kan se en print i god kvalitet, gir en helt annen opplevelse av bildene.
Jeg ønsket å få frem det unike samholdet, lidenskapen for snowboard og den endeløse leken.
– For det andre var jeg også gira på å gi noe tilbake til snowboarding. Det er jo det miljøet jeg har vokst opp i, og den plattformen som har gitt meg mest rom for å utrykke meg gjennom kjøringa, fotograferinga og det sosiale. Jeg ønsket å få frem det unike samholdet, lidenskapen for snowboard og den endeløse leken.
– For det tredje hadde jeg også lyst til å få litt større fokus på «stills». Det er noe jeg synes det har blitt for lite fokus på i de siste årene. Det synes jeg er litt synd fordi det alltid har vært en så viktig del av snowboard. Da jeg var kid, var det å se bildene i den nyeste utgaven av Playboard høydepunktet i uka. Det var der jeg fikk inspirasjon til å stikke i bakken, prøve nye triks og nå nye mål. Noe av målet med bokprosjektet er å bidra til å skape den samme følelsen.
Hva er det spesielle ved det å skyte analogt?
– For meg var det først og fremst den analoge prosessen som gjorde at jeg ble virkelig interessert i å ta bilder. Det å jobbe mer fysisk med bildene i from av fremkalling, tørking, scanning og redigering gir meg lagt mer personlig tilknytning til bildene. Det gjør at jeg tenker mer over hvert bilde, og blir mere observant når jeg først er ute. Når jeg i tillegg har kun 36 bilder på en filmrull (av og til 15), blir jeg ganske bevist på hva jeg ønsker å ta bilde av, og når jeg ønsker å ta det.
– Resultatene analog film gir, spesielt de korene svarthvitt bildene, er jeg sikkelig fan av. Det er sjukt gøy å eksprimentere med ulike filmtyper, ISO'er og fremkallingsprosesser, fordi det gir helt unike og forskjellige resultater. Det er liksom en viss uforutsigbarhet ved det å skyte analog film som jeg synes er veldig sjarmerende. Det skal også sies at er koster litt å drive på med dette. Alt fra kjemikaler, tanker, spoler, scannere, arkiveringspapir, film, mørkerom osv. Kan fort bli noen kroner, men jeg synes det er vært det.
Har du noen favoritt-film?
– Av filmtyper som selges i dag liker jeg spesielt klassikkeren Trix 400. Dersom man skyter denne svart-hvitt filmen på ISO 1600 eller mer, får man nydelig kontrast og korn.
Noen klare inspirasjonskilder?
– Av fotografer er Jerome Tanon en av favorittene. Han har helt rå stil. Ellers prøver jeg å hente inspirasjon fra andre plattformer som tegning, maling og musikk.
Hva er planene fremover?
– Nå for tiden studerer jeg idrett i Volda! Har sjukt bra muligheter for toppturer her så jeg blir nok å kjøre mye backcountry i vinter. Gleder meg til å ta bilder der, det tror jeg kan bli fett. Har også fått skatet og surfet masse i høst, så det er jeg stoked på.
.png)
